Vi liker å tro at vi i Norge lever i verdens beste land. Hvert år kan man lese i landets aviser at Norge nok en gang kommer på topp når man skal kåre verdens beste land å bo i. Alt er liksom så perfekt i dette lille landet langt opp i nord. Vi har mer penger enn alle andre, i følge mange verdens beste sykehus, lite kriminalitet og et stabilt politisk system. Til en viss grad stemmer alt dette. Norge er et trygt land og de fleste av oss har det bra. Sikker jobb, et godt sosialt system og en noenlunde trygg alderdom, takket være vårt velfylte oljefond. Problemet er at om man begynner å gå Norge litt ekstra i sømmene, er det ikke alt som er så rosenrødt og alle er ikke enig i landets politiske situasjon.

 

Politisk frihet for alle

Norge har et meget bredt politiske landskap og en lang rekke partier. Vi har all grunn til å være stolte over det systemet våre forfedre la opp til da de møttes på Eidsvoll en maidag i 1814. Grunnreglene som ble vedtatt den dagen, har gitt norske innbyggere mulighet og rett til å organisere seg i kampen mot overmakten. Vi har fritt kunnet danne politiske partier og kan man vise til nok støtte blant det norske folk, har man også krav på å få stille med liste under både kommune- og stortingsvalg. Denne muligheten har det norske folk benyttet seg av i alle år. På kommunalt nivå, har vi i dag over 150 uavhengige partier og utallige nasjonale partier har gjennom årene blitt etablert og kjempet om en plass på vårt ærverdige storting. Det er dog et tankekors at i en moderne nasjon, hvor det gjennom historien har vært grunnlagt over 60 nasjonale partier, er det bare 12 partier som har klart å få representanter på stortinget. Siden andre verdenskrig er det bare 9 partier som har hatt representanter på stortinget. Med unntak av Rødt og Miljøpartiet de Grønne, har man ikke sett representanter fra et nytt parti på stortinget siden 1918, da Frisinnede Venstre hadde 18 seter. Så hva er grunnen til at nye, mindre partier sjelden eller aldri klarer å bryte gjennom? Miljøpartiet de Grønne ble grunnlagt i 1988, men det skulle ta dem nesten 30 år før de fikk plass i det gode selskap.

 

Den fjerde statsmakt

Sammen med et fritt politisk system, har vi i Norge pressefrihet. Pressefriheten er trolig den viktigste friheten vi har i grunnloven. Den sikrer at et samlet pressekorps fritt og ute noen form for forhåndskontroll kan publisere nyheter. Pressen kan også fritt kritisere den sittende regjering og stille spørsmål ved avgjørelser som er av betydning for norske innbyggere. Pressefriheten er et anerkjent, grunnleggende prinsipp i en demokratisk stat og vi har all grunn til å være stolte og takknemlige for at våre forfedre sikret oss denne retten. Problemet i dag er at pressen ikke er sitt ansvar bevisst. Selv om ingen kan kreve å få sine synspunkter på trykk, har pressen en plikt til å informere sine lesere om hva som rører seg i det politiske landskapet. Problemet i Norge er at den etablerte pressen ofrer aldri de små partiene som står utenfor stortinget spalteplass. De fokuserer på de store partiene med mange stemmer og glemmer sitt ansvar overfor de små partiene og alle som støtter dem. Det er ikke lengre slik at den etablerte pressen er eid eller kontrollert av politiske partier. Etter andre verdenskrig, startet avpolitiseringen av avisene i Norge og løsningen skulle sørge for å slipe bort de politiske kantene og sørge for at alle lesere ble inkludert. Dessverre er det ikke slik i dag. De politiske kantene er slipt bort, men det er bare med neglefil. Skal vi sørge for at alle blir inkludert, må vi ha en ny runde med avpolitiseringen og denne gangen må man bruke vinkelsliper.