Norge er kjent som et land med et bredt politiske landskap. Vi har mange partier og siden andre verdenskrig har Norge hatt alle typer regjeringingskombinasjoner. Den sittende Solberg-regjeringen er en koalisjonsregjering med mindretall på stortinget, mens den første Solberg-regjeringen, som satt fra 2005 til 2013, var en koalisjonsregjering med flertall. Jens Stoltenbergs regjering som kom til makten i 2001, var på sin side en ettpartiregjering med mindretall på stortinget. Siden tidlig 1960-tall har Norge blitt kjent for sine koalisjonsregjeringer og er et av landene i Europa med flest mindretallsregjeringer siden krigen. Siden krigen har nesten halvparten at alle regjeringer i Norge vært koalisjonsregjeringer, mens man før krigen bare hadde 10 koalisjonsregjeringer i en periode på over 60 år. Det markante skille kom da Arbeiderpartiet mistet sitt flertall etter å ha regjert alene siden 1930-tallet. Dette er også tiden når nye partier begynte å få fotfeste i Norge. En rekke mindre, uavhengige partier ble stiftet i løpet av 60-, 70- og 80-tallet. Dessverre klart få av dem å lykkes i sitt arbeid med å bryte inn i de etablerte rekker. Partier som Demokratiske Sosialister, Den Nationale Legion, Det Liberale Folkepartiet, Det liberale parti, Det Politiske Parti, Direktedemokratene, Fedrelandspartiet, Frisinnede Venstre, Hortenpartiet, Hvit Valgallianse, Abort-motstanderne, Arbeidernes kommunistparti, Fedrelandspartiet og Innvandrerpartiet for å nevne noen. Alle prøvde de å etablere seg i det politiske landskapet, men av ulike grunner lyktes ingen av dem.

 

Partier som kom gjennom nåløyet

Selv om mange har prøvd og nesten like mange har måttet gi opp kampen, har det ikke stoppet det politiske engasjementet i Norge. De siste 20 årene har en rekke nye parter blitt grunnlagt, og i tøff kamp mot andre partier og den etablerte media, har de lyktes. Partier som Miljøpartiet de Grønne, stiftet i 1988, og Rødt, som så dagens lys i 2007, har begge klart å kjempe seg til spalteplass i media og har etter mange års kamp lyktes med å få representanter på stortinget. Dette beviser bare at norsk politikk trenger nye partier, partier som tør å kjempe for de saker de tror på. Saker som de større etablerte partiene ikke ofrer mye plass til i sine partiprogram.

 

Partier utenfor tinget

Til stortingsvalget i 2013 og 2017 stilte både Alliansen, Feministisk initiativ, Helse partiet,

Liberalistene (Lib), Norges kommunistparti (NCP), Piratpartiet og Samfunnspartiet. Dette er alle partier som har bred støtte blant det norske folk, men som ikke får den spalteplassen de andre etablerte partiene får. For at man skulle kunne stille til valg i Norge må man vise til støtte fra innbyggere og alle partier må kunne levere minimum 5000 underskrifter fra norske velgere før de kan søke om listeplass. Det vil si at over 35.000 norske velgere har valgt å støtte partier som dette, men uten omtale i etablert presse og invitasjon til partilederdebattene på TV2 og NRK, har disse partiene i realiteten ingen mulighet til å lykkes. Dette er partier det norsk folk har sagt de ønsker på valglistene, men media tar ikke hensyn til hva folket ønsker.

 

Den fjerde statsmakt

Media har i sin rolle som den fjerde statsmakten, et ansvar for å verne om personlig frihet og overvåke alle mulige overgrep fra de andre statsmaktene. Det er hele hensikten med å¨ha etablerte medier med pressefrihet i Norge. Problemet er at de gjør ikke jobben sin. De mindre partiene, og dermed indirekte alle deres velgere, blir ikke hørt, i et land som skryter av demokrati og pressefrihet, kan vi ikke akseptere at slike overgrep finner sted. Det er en trussel mot Norge som demokrati og hele vårt politiske system. Dette er politisk undertrykkelse og det kan ikke det norske folk finne seg i.